«Så, fru Schellekens, du har sikkert veldig høye forventninger til kikkhullsoperasjonen?» Herr gynekologen ser gjennomtrengende på meg bak den grønne operasjonshetten sin og gnir hendene ivrig mot hverandre. Han fortsetter med en forklaring om sammenvoksninger som vil vokse tilbake, og om at det som han har sett på MR-bildene, er veldig lite endometriose. Så lite at jeg ikke kommer til å merke noen forskjell. Jeg kjenner at halsen blir tykk og at øynene fylles med tårer. I dag skal jeg la meg skjære opp frivillig for ingenting. Vel ... ingenting? De siste årene har jeg hatt så urimelig mye smerte at jeg er utslått flere dager i måneden rundt eggløsning og menstruasjon. Jeg ligger jo ikke på operasjonsbordet i dag på grunn av luft i magen.
Jeg ser at herr gynekologen blir litt forskrekket over tårene mine, han tar et skritt tilbake og legger hendene i nakken. Han slutter å snakke, biter seg i leppen, og en kvinnelig gynekolog tar over forklaringen etter ham. Jeg tror han angrer på den rolige måten han kommuniserte på. Og ærlig talt, jeg syntes det var deilig befriende. Selv om jeg ligger her og bearbeider nyhetene hans mens jeg snufser, er han den første legen som snakker klarspråk. Tårene mine taler om en lidelseshistorie, og det forstår herr gynekologen uten noen form for forklaring. Han tar hånden min og sier at han skal gjøre alt, virkelig alt, for å finne ut hvor plagene mine kommer fra. For første gang i denne prosessen føler jeg meg forstått. Takk, herr gynekolog.
Jeg lukker øynene og prøver å tenke på den siste sommerferien i Thailand. Med barna mine, Julia og Berend, som snorklet i havet. De er alt for meg og så mye mer. Juul og Beer ser leende på meg med snorklemaskene på de skøyeraktige ansiktene, solen glitrer på Julias solbrune hud, og det er fortsatt striper av solkrem å se på Berends skuldre. De er perfekte, innvendig og utvendig, helt fullkomne. Disse to vidunderlige små menneskene har bodd i livmoren min, og jeg kunne ikke ønsket meg dem bedre, vakrere eller mer elsket.
«Fru Schellekens, operasjonen gikk bra.» En jente med grønne øyne og svart hår forteller at ingenting er fjernet og at de ble ferdige veldig raskt. Jeg kjenner at halsen svulmer opp igjen, og tårene renner som bekker fra øyekrokene. Stille gråter jeg. Det ble ikke funnet noe, runger det i hodet mitt. Jeg overdriver, smertene mine er normale, jeg må leve med dette. Jeg gråter i minst tre timer, og kvinnene i salen lar meg være i fred. Av og til kommer en pleier innom for å se til meg. «La det bare renne, vennen, tårer er en form for legedom», hvisker en sykepleier med lyst hår.
Den kvelden blir jeg ringt opp av gynekologen min. Han har påvist en adenomyoselivmor. Livmoren må ut, en tung bukoperasjon venter på meg. Jeg gråter og jeg ler.
