I BARE SKINNET

Der står jeg, halvnaken, i mitt selvdesignede lingeri foran linsen til en hip modefotograf fra Amsterdam. «Snu deg rundt, ja sånn, og slapp av i armene, nydelig, ja fortsett ...» Jeg føler meg slett ikke nydelig, og kviseren på haken har ikke sminkøren klart å trylle bort. Hadde jeg bare sovet litt bedre, spist sunt, trent, og når kan jeg egentlig la være å røyke ... Og ja, vinen og hveteølene er heller ikke akkurat bra for ... tja, alt som har med helse og skjønnhet å gjøre.

Helt ærlig føler jeg meg latterlig, og jeg snakker meg selv modig under fotograferingen. «Janneke, du gjør dette for å bryte et tabu, for å være sårbar og dermed vise at det er greit å ikke ha den perfekte bekkenbunnen.»

Første lørdag i mai står jeg i full prakt på den mest leste siden i Vrouw Telegraaf, i rubrikken «blootgeven», som betyr å blottstille seg. Navnet sier det allerede: å blottstille seg. Jeg blottstiller meg for mer enn 2 millioner lesere for å fortelle at jeg har urinlekkasje og en kronisk hudlidelse i vulva.

Faren min og svigerfaren min synes ikke noe om det. «Må det virkelig være på den måten, og denne tisse-historien?» «Ja, det må», snerrer jeg tilbake. Hvorfor er det hovedsakelig menn som lurer på om de egentlig vil vite dette? Og hvorfor blir alle kvinnene rundt meg helt lyriske når det gjelder oppdraget mitt? Handler dette tabuet virkelig om mannens trangsynthet? Eller er det også et tabu blant kvinner?

Jeg har ikke funnet svaret ennå. Sminkøren under fotograferingen fikk meg til å tvile. «Janneke, vil du ha håret løst og sexy eller oppsatt og tilgjengelig?» Jeg valgte det siste og begynte å fortelle om formålet med denne fotograferingen og oppdraget mitt om å bryte tabuet rundt urinlekkasje og LS. Hun sluttet å toupere håret mitt, kastet sitt eget hår bakover og begynte å le: «Så, du ser sånn ut og tisser bare i buksa, det synes vi kvinner er ganske latterlig ...» Etterpå kastet hun inn et «nananananana» til. Akkurat som i den Rolo-reklamen med den slemme guttungen og en søt liten elefantbaby. «Tenk deg godt om hva du gjør med din siste Rolo.»

Virkelig, jeg visste oppriktig ikke et øyeblikk hva som traff meg, og om det i det hele tatt var ment hyggelig eller superslemt. Konklusjonen min er at så snart Pavone og jeg ikke lenger er søte, får hun også en ordentlig smell fra møllen ... eh ... snabelen. Karma kjenner nemlig ingen nåde, kjære sminkør fra Telegraaf Vrouw.