I dag ringer jeg fastlegen min igjen. Jeg forklarer assistenten at vulvaen min står i brann. Det klør og føles som om jeg har smurt den inn med fersk pepper. Da jeg så på det hellige tempelet mitt med sminkespeilet, så det annerledes ut enn vanlig. Som om jeg hadde vært gjennom en operasjon. Som om jeg hadde tenkt: de små kjønnsleppene der synes jeg er for store, dem skal jeg korte litt inn. Og tadaa, plutselig hadde jeg en mye mindre vulva.
Under konsultasjonen sitter jeg i venterommet sammen med en ekte rotterdamsk dame. Hun har tydeligvis lyst til å prate og begynner å snakke om været.
«Venn, så synd at sommeren er over igjen. Jeg kjenner det bare i beina at kulden henger i lufta igjen. Hvorfor er du hos fastlegen i dag?»
Jeg svelger. Etter min mening er ikke dette et spørsmål man egentlig skal stille hos fastlegen.
Hun ser undersøkende på meg og fortsetter: «Det du ikke vil fortelle, skal du ikke fortelle, altså. Jeg har så vondt i magen igjen, det tar helt knekken på meg. Du vet, sånne stikk, men de føles som kniver. Jeg har lært meg å leve med det, men egentlig er det ikke normalt. Jeg er så lei.»
Jeg nikker. Jeg kjenner igjen den følelsen. Jeg har hatt den siden første menstruasjon og har vært hos fastlegen utallige ganger for disse problemene. Det er så ille at jeg av og til ikke kan jobbe, og at jeg tidligere måtte skulke skolen fordi jeg måtte tilbringe tiden sammenkrummet i sengen. Kvinnehelse er tydeligvis noe veldig komplisert.
Jeg hører navnet mitt runge gjennom venterommet, ønsker fru Rotterdam en fin dag, og fastlegen går med store skritt foran meg mot rommet sitt.
To minutter senere ligger jeg med bena fra hverandre på undersøkelsesbenken hennes og tenker på utsikten hennes. Hvor mange peniser og vulvaer får hun se på en dag?
Hun henger med ansiktet veldig nær intimområdet mitt. Jeg har vasket det ekstra godt i morges, spesielt for legen min. Jeg håper hun ikke lukter noe. Ved den tanken kjenner jeg svetten bryte ut, og ryggen min klistrer seg til papirlakenet på benken hennes.
«Du har en soppinfeksjon. Jeg sender en resept til apoteket, den kan du hente innen fem minutter.»
Jeg sukker. Allerede en sopp igjen?
Jeg spør forsiktig om hun kan henvise meg til gynekologen min. Jeg ville satt pris på at hun tok en titt på det. Dette er min fjerde resept i år, og jeg tror det er noe annet som foregår.
Fastlegen min lar det bli stille og ser på journalen min. Etter litt graving støter hun på historien min om seksuell vold i journalen. Jeg ser henne svelge. Hun ser opp fra skjermen, rydder strupen og sier at kvinner med seksuelt traume ofte har vulvasmerter, og at det er bra at jeg tar kontakt med gynekologen min direkte om dette. Hun fortsetter med en henvisning, og innen to uker blir jeg ringt opp for en ny time.
Jeg lurer på hvordan alle de kvinnene gjør det som våger eller klarer å presse mindre på for mer undersøkelse. Blir disse kvinnene gående med umulige plager resten av livet?
Gynekologen trenger bare et blikk. Det er lichen sclerosus.
Jeg svelger. Jeg kjenner en klump dukke opp i halsen. «Jeg skal dø. Jeg har kreft», runger det i hodet mitt. Jeg kjenner at øynene fylles med tårer. Jeg stammer: «Hvor ille er det, og hvor lenge har jeg igjen?»
Gynekologen min ser kjærlig på meg. Jeg ser et helt lite, bitte lite smil rundt munnvikene hennes. Hun gestikulerer at jeg skal sette meg ved skrivebordet hennes og forklarer at det å leve med lichen sclerosus ikke betyr at jeg har kreft. At man kan leve veldig godt med det. Men at det aldri går helt over.
Å holde seg tro mot smøreplanene er veldig viktig: om natten med en sterk kortikosteroidsalve og om dagen med fet salve etter hvert toalettbesøk.
Hun sier at jeg ikke trenger å bekymre meg. At det nå er viktig at vi får roet ned oppblussingen min så raskt som mulig, og at vi lager en plan sammen.
Hun forteller at stress kan påvirke, og at noen leger hevder at kosthold også kan spille en rolle, men at det egentlig trengs mer forskning på det. At riktig undertøy ved lichen sclerosus kan hjelpe. At det også er veldig mye vi ikke vet. At hver kvinne må finne sin egen rytme og balanse når det gjelder LS.
Hun forteller at jeg kan få mye mer informasjon, og at det også finnes støttegrupper der jeg kan snakke med andre kvinner om LS.
Informasjonen får det til å svimle.
«Kan jeg aldri ha sex igjen nå?» spør jeg henne med skjelvende stemme.
Gynekologen sier: «LS har man aldri alene. Det påvirker forholdet ditt, omgivelsene dine og livet ditt. LS smitter ikke, og du kan helt fint ha sex når det føles godt for deg.»
Hun innprenter meg at alt kommer til å gå bra og at det blir bedre. Forsiktig ser hun på klokken og går mot døren til konsultasjonsrommet. Tiden min er tydeligvis ute. Venterommet er fullt av kvinner som ser spørrende på meg.
På sykkelen hjem kjenner jeg de første høstdråpene falle ned. Jeg kaster hodet opp i luften og stikker ut tungen. Regnet i ansiktet føles som en lise.
Fra og med i dag begynner et nytt kapittel. Jeg og LS, hånd i hånd. Aldri mer alene. Til døden skiller oss ad. Så godt, vakkert og helt som mulig.
For det kommer aldri til å bli som i går og alle de foregående årene. Men å vite er bedre enn å la det være som det var.
