Hun spør om jeg vil ta av meg undertøyet og rekker meg den vaskede operasjonskjortelen min, som lukter sterkt av naturlig eddik. Jeg trykker knappene i kjortelen sammen slik at den får passformen til en kappe, og tar den på over den bare kroppen. Frysninger kryper nedover ryggen, og håndene og føttene føles iskalde og klamme. Om noen minutter skal jeg opereres, jeg skal si farvel til livmoren min. Den har båret mine 2 fødte barn, og har vært gjennom 1 molagraviditet og 1 abort etter seksuelt traume. Den har mistet mye blod og har gjennomlevd mine verste smerter. Adjø vakre organ, hello bedre liv. I dag blir du fjernet kirurgisk, for jeg har diffus adenomyose. Det betyr at det vokser vev spredt i muskellaget i livmorveggen, noe som har gitt unormale blødninger helt siden første menstruasjon.
Gynekologen er en kvinne i dag, hun har fine livslinjer i ansiktet, og de grå hårene hennes skinner gjennom det brune. De runde øynene hennes ser mykt på meg, og hun spør med dempet stemme om jeg har noen særskilte ønsker. Jeg spør om hun kan ta vare på livmoren min, slik at jeg kan begrave den. Jeg gjør en veldig alvorlig mine og holder kjevene godt sammenbitt. «Vel, eh, fru Schellekens, jeg kan ta et bilde av den?» Jeg bryter ut i latter og knegger at det var en spøk, og ser operasjonsteamet slappe av og le forsiktig. «Du skulle bare visst hvilke ønsker vi får her på operasjonsbordet hver dag», sier hun leende. «Er du klar for en fin drøm?» Jeg nikker og lar tankene gå til barna mine og mannen min, alt jeg har. Det finnes ikke ord som kan uttrykke hvor høyt jeg elsker disse menneskene i livet mitt. Jeg kjenner søvnmiddelet, smertestillingen og muskelavslapperne strømme inn i kroppen, et varmt og tungt teppe presser kroppen mot operasjonsbordet, og ryggen min er klissvåt av angstsvette. «Så var det av sted igjen, vi ses straks, doktor», hører jeg meg selv mumle.
«Operasjonen gikk bra, fru Schellekens, du må virkelig ligge helt stille.» Smertestikk skyter gjennom rygg og mage, og jeg snapper etter luft. En bølge av oppkast når halsen, og jeg kaster hodet over sengekanten. Lukten av galle sitter i nesen og svir i halsen. En sykepleier trekker opp kjortelen min og sprøyter en væske inn i magen min. «Sånn, det kommer du til å få det bedre av.» Rommet begynner å snurre, og jeg lukker øynene. Det spilles av en film bak de lukkede øynene mine. Om en sjenert jente som vil tilbake til morens mage. Hun synes livet er skremmende og søker trygghet på fanget til mamma. Hun ruller seg sammen til en liten ball som om hun var en baby og ligger så stille hun kan. Moren stryker håret hennes bort fra ansiktet og sier: «Kjære Janneke, du blir virkelig for stor til å ligge sånn på fanget mitt. Hvorfor går du ikke ut og leker med venninnene dine?»
En sykepleier med lyst hår og rosa leppestift som lukter sitrus og sedertre vekker meg forsiktig. «Nå må du virkelig reise deg og gå, se om det går», sier hun bestemt. Jeg ser på henne med store øyne. Er dette en drøm? Skal jeg virkelig stå opp? Eller har denne sykepleieren gått helt fra vettet? Jeg spør om jeg kan prøve det i morgen i stedet, men hun gir meg ingen slingringsmonn. «Jo raskere du står, jo tidligere får du dra hjem.» Hun drar bena mine mot sengekanten og setter sengen i sittestilling. Jeg skriker, jeg gråter, jeg hyperventilerer og jeg besvimer. For en smerte. Veldig mye morfin senere sitter jeg i rullestol på vei hjem. Oppdraget hennes er fullført, pasient fru Schellekens er hjemme innen 24 timer.
Og mitt oppdrag? Jeg får 6 uker til å komme til krefter igjen. Fra sengen jobber jeg med nye undertøysmodeller som Taille Comfort Plus. Denne modellen har jeg designet spesielt for kvinner med veldig følsom hud, laget uten blonder og av 95 % ren bambus. Strikken er enda mykere i lyskene og i livet, og den 3-lags beskyttelsen går litt lenger både foran og bak. I restitusjonsperioden kjente jeg behov for å kunne bruke denne modellen. Jeg testet den grundig fra sengen, og jeg er superstolt av det supermyke sluttresultatet.
Denne gangen kommer jeg også styrket ut av det. De vanskelige periodene mine gir meg de vakreste innsiktene. Som faren min alltid sier: «etter regn kommer solskinn.» Du kan banne på at jeg kommer til å la Pavone-solstrålene skinne for dere igjen. Og denne gangen litt ekstra for kvinnen som akkurat er inne i sin regnperiode. Det ordner seg til slutt.
